hits

Publisert 24.07.2018, kl. 08:40 - Personal

nå er det gjort

Husker dere da jeg fortalte at jeg hadde lyst til å skrive et brev til storebroren min, som jeg ikke har sett eller hørt fra på ti år? Vel. Nå er det gjort. Det tok meg ikke en gang ti minutter å skrive det. Så før jeg rakk å ombestemme meg, fortet jeg meg opp på postkontoret for å sende det avgårde. Men nå føler jeg meg som et stort nervevrak, og lurer på om det i det hele tatt var så lurt. Ja, selvfølgelig hadde det vært hyggelig om vi kunne gjenopprette kontakten, men på den annen side er jeg og så livredd for å bli skuffet. Livredd for å ikke få svar, og livredd for at det lille håpet jeg har om å få se storebroren min igjen, blir knust av et hardt og vondt avslag. Og da vil jeg i hvert fall føle meg som en idiot. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det, og heller innstille meg på at det kommer til å gå bra. Uansett hva som måtte skje. Tenke at jeg overlever, at livet går videre. Selv uten han. Jeg mener, jeg har klart meg uten han i ti år, så hva gjør vel ti år til? Eller tjue, eller tretti, eller resten av livet? 

Det er sårt å spole tilbake filmrullen i hodet mitt. Se bilder av han. Se bilder av oss. Tenke tilbake på alle minnene. Det skal jeg ikke legge skjul på en gang. Samtidig synes jeg det også er koselig å minnes han - den sinnssykt kule storebroren min, som jeg var så stolt over og ønsket å vise fram til hele verden. Det fineste minnet jeg har, er en vinterferie. Jeg var syk med influensa, og fikk ikke lov til å gjøre noe som helst annet enn å være sengeliggende. Men det syntes jeg var så fryktelig kjedelig, at jeg til slutt bestemte meg for å tusle bort til gjesteværelset, for å spørre Andreas om jeg kunne få være hos han litt. Og akkurat som jeg håpet på, sa han ja. Vi gjorde ikke mye. Pratet ikke stort heller. Det eneste jeg kan huske at vi snakket om var pc-spillet han spilte - der hovedkarakteren gikk rundt i underjordiske ganger og drepte tusenvis av Medusaer. Ellers satt jeg for det meste å gomlet på gule repsils. Det er kanskje ikke et ekstraordinært minne, men det er et fint minne. Et minne jeg ofte tenker tilbake på når savnet begynner å bli skikkelig stort. 

En annen ting jeg også synes er veldig rart å tenke på, er at Melissa er den eneste av alle vennene mine som faktisk har møtt Andreas. Akkurat som meg, husker hun ikke mye av han hun heller. Men hun minnes en tacokveld hjemme hos meg, hvor han hadde med seg en kompis på besøk. Andre het han. Jeg husker veldig godt Andre. Han hadde halvlangt sort hår, emolugg og gikk alltid med lue inne. Jeg stusset også over hvorfor han kalte Andreas for Tore hele tiden. Så da måtte jeg selvfølgelig spørre. Og det var først da jeg lærte at broren min egentlig het Tore Andreas. Da følte jeg meg rimelig dum. Hvorfor hadde ingen fortale meg dette før liksom? Jaja, tenkte jeg. 

Jeg husker også de gangene han hadde med seg kompisen sin Lasse. Den siste gangen jeg kan huske at han hadde med seg Lasse, var første gangen jeg tok Andreas på fersken med å røyke. Så jeg sladret selvfølgelig til pappa. Eller, sladret og sladret. Jeg spurte pappa forsiktig om Andreas fikk lov til å røyke, hvorpå pappa svarte veldig bestemt nei. Så fortalte jeg han det jeg nettopp hadde sett, og vipps så var jeg og Andreas blitt uvenner. Noen ganger har jeg faktisk tatt meg selv i å tenke at det er derfor han kuttet oss ut, fordi jeg sladret på han til papps. Jeg vet det er en utrolig tullete ting å tenke, men når du er barn og ikke forstår så veldig mye av de tingene som foregår rundt deg, er det veldig lett å begynne og tenke slik. 

Nei, jeg får vel bare vente tålmodig i spenning og se hva som skjer.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Din kommentar:
Navn:
E-post:
URL: