hits

Ragnfrid

www.ragnfrid.blogg.no

du har ikke lyst til sitte i kassen p kiwi 18.06.2018

Foto: samsungprintingsolutions.com

Da jeg gikk p videregende, hrte jeg ofte lrerne mine si du har ikke lyst til sitte i kassen p Kiwi. Akkurat som om det var den desidert verste jobben du kunne f her i livet. Det var i hvert fall ikke noe du skulle satse p, for du som alle andre nsket et bedre liv for deg selv. Du nsket bli akademiker. Du nsket et liv med lange og tunge r p skolebenken, fr du skulle vie resten av livet ditt til et yrke du kanskje ikke likte, eller synes var sinnsykt kjedelig. Ja, det ville gjre deg rik, s hva s. Det er jo sunt kjede seg, er det ikke? Dessuten blir man jo s lykkelig av ha mye penger og greier, ikke sant? 

Jeg er s lei av bli fortalt dette. At skalte lavtlnnede jobber ikke er status-verdige. At de burde vi holde oss lange unna. Til og med lenger enn langt, hvis du klarer det. Men  jobbe i butikk er faktisk ikke bare bare. Det har jeg lrt n, de siste ni mnedene jeg har jobbet p Meny. Ja, du tjener kanskje ikke like mye som det du ville gjort dersom du var advokat, eller lege, og lignende, men jeg synes likevel ikke at slike yrker fortjener bli snakket ned p den mten. Noen m jo f hjulene til g rundt i dette samfunnet ogs. Bare forestill deg en verden uten butikkansatte; ingen dagligvarebutikker, ingen klesbutikker, ingen interirbutikker, ingen vinmonopol. Ikke en eneste butikk av noe form, utenom nettbutikker s klart. Hres ikke dette veldig stusselig ut? Jeg synes det hres kjempestusselig ut. Det hres ut som et samfunn uten innhold og mening. Det hres fryktelig tomt og kjedelig ut, og skal jeg vre helt rlig med dere, er ikke det et samfunn jeg nsker sette fttene mine innenfor. Jeg trives med hvordan ting er n. Hvor vi kan g i butikken handle maten vr, klrne vre, mblene vre, og alt annet vi mtte nske bruke pengene vre p. S jeg er egentlig veldig glad for at vi har mennesker rundt omkring i landet vrt som jobber i butikker, og som trives med det. Til og med i kassen p Kiwi. Fordi det jobbe i butikk, er faktisk ikke like ille som det lrere og andre akademikere skal ha det til. 

P den annen side, er det ikke alle som er fdt til vre akademikere. Det er ikke alle som nsker sitte srlig lenger p skolebenken etter videregende. 13 r med skole, er mer enn nok for veldig mange. S at vi skal legge et press p disse unge menneskene, og fortelle dem at de burde slite seg selv ut p skolebenken i minst tre r til, etter videregende, synes jeg er fullstendig undvendig. Det m da vre lov ikke ville studere ogs, eller er det helt hull i hodet? Jeg vet ikke med dere, men for min egen del, tenker jeg i det minste at det ikke er s viktig hvor mye jeg tjener, eller hva jeg jobber som, s lenge jeg klarer betale utgiftene mine og st p egne bein. I tillegg til vre omringet av mennesker jeg er glad i, som gir meg de gledene jeg trenger for trives. Det for meg, burde ogs vre akseptabelt.

hvis alle gjr noe, kan vi f til mer enn vi tror 03.05.2018

Jeg ser p frste episode av Planet Plast p NRK nett-tv, og lrer at det havner femti tonn plast i havet, hvert minutt, dgnet rundt, p planeten vr. Som angivelig skal tilsvare et trn av bruskasser, dobbelt s hyt som Galdhpiggen. Videre blir jeg informert om at forskere tror det dr s mye som n million sjfugler av plast hvert r, i tillegg til hundre tusen sjpattedyr, herunder seler, delfiner og hvaler. Det er sinnssykt mye. Faktisk mye mer enn hva jeg forestilte meg, og alt fr meg bare til tenke tilbake p videoen av skilpadden som hadde et sugerr sittende fast i nesen sin, som gikk viralt p Facebook for en tid tilbake. Huff! Jeg fr oppriktig vondt langt inne i hjertet mitt. 

Verre er det at folk flest stiller seg likegyldige til problemet, og kommer med unnskyldinger, og bortforklarer det hele med si at det ikke er noe poeng i forske og gjre noe med det, fordi det ikke vil gjre en forskjell uansett. Hvis alle tenker slik, vil det selvflgelig ikke gjre en forskjell, men hvis alle gjr noe, kan man f til veldig mye. Det tenkte i hvert fall den indiske advokaten Afroz Shah, som i 2015 tok initiativet til det som blir omtalt som den strste opprydningen i historien. Opprydningen av Versova-stranden i Mumbai, en strand som har vrt forsplet i 20 r. Ryddeaksjonen som startet med bare n plukker, endte i tusener, og etter to r var stranden ryddet. 

Kunne ikke alle vrt litt mer som han, tenker jeg. Da ville nok planeten vr sett veldig mye renere ut. Men fr jeg fr meg selv til framst en veldig grnn miljaktivist, m jeg innrmme at ogs har syndet. Jeg har heller aldri vist srlig stor interesse for  redde planeten vr, eller bruke mindre plast for den saks skyld. Jeg har vrt like apatisk som dere. Men etter ha lrt utrolig mye om plast og skadeomfanget det har p planeten vr, i lpet av de siste ukene, tenker jeg at det er p tide at jeg begynner bry meg mer enn hva jeg har gjort hittil. Begynne vre mer oppmerksom p merkelapper nr jeg handler klr, kjpe meg noen flere handlenett og prve  kutte ut plastposene, vre nyere med kildesorteringen, delta p ryddeaksjoner og dugnader i nromrdet mitt, samt minne familie, venner og bekjente p  gjre akkurat like mye. Det hres kanskje lite ut, men hvis jeg gjr dette, og litt til, er jeg sikker p at det vil gjre en forskjell. 

N skal forresten jordbr begynne komme i pappkurver, istedenfor plastkurver, som de har gjort hittil. Bare det er en gledelig nyhet, synes jeg. Og det alene skal visstnok redusere frukt og grnt-avdelingen med omlag 400 tonn plast i ret. Applaus! I tillegg stiger plastposeavgiften med 50 re. Jeg vet at det ikke er mye, men forhpentligvis er det nok til redusere salg av plastposer. Vi krysser i hvert fall fingrene for det. Jeg leste ogs forleden at Kiwi har begynt tilby papirposer heller enn plastposer. S det gr i det minste framover. Men selv om det gr framover, m vi likevel ikke glemme bidra litt selv ogs. For som jeg sa, hvis alle gjr noe, kan vi f til mer enn vi tror. 

operert eller ikke, hvem bryr seg? 10.04.2018

Etter ha brukt de siste timene av dagen min p sluke til meg all mulig informasjon om krangelen som har pgtt mellom Isabel Raad og Kristin Gjelsvik, sitter jeg n ler s jeg nesten tisser p meg. Ikke fordi jeg synes at saken i seg selv er spesielt morsom, den er heller ganske tragisk, men fordi jeg synes det er fryktelig tullete, ikke minst barnslig (av begge to) offentliggjre en slik krangel, og da spesielt p YouTube, av alle steder. Personlig mener jeg at dette kunne vrt lst dersom begge partene kommuniserte med hverandre ansikt til ansikt, for som Kristin Gjelsvik nevner i videoen angende "hningen" av Isabel Raad, har ett fjr blitt til ti hns. Men her er det bare understreke at snn er det med det aller meste som foregr p Internett. Det er ikke all informasjon man kan stole p, og det som kan virke sant, er ikke ndvendigvis det, og visa versa. Dette kjenner vi alle til. Det er derfor vi har blitt opplrt til stille oss kritiske til alt vi leser og blir fortalt.

Kort fortalt, slik jeg har forsttt det, anklager Kristin Gjelsvik, Isabel Raad for normalisere plastisk kirurgi gjennom snakke pent om operasjonene sine p bloggen sin. Noe Kristin er sterkt imot. Hun mener at plastisk kirurgi overhode ikke burde bli normalisert, fordi det er s utrolig mange flgere der ute som lar seg pvirke av nettopp dette - i den grad at de sparer konfirmasjonspengene sine, og andre midler de har, slik at de i en alder av 18 r kan operere seg akkurat slik som forbildene sine, og lignende. Isabel p den annen side fler seg mobbet og latterliggjort, fordi denne "hningen" av henne og hennes valg har pgtt over lengre tid, og fordi Kristin, bevisst, eller ubevisst, trykker p de mest srbare punktene - som Isabel synes er slemt, rett og slett. Selvflgelig kan hun ikke gjre om p det som allerede er gjort, men hun har bde p bloggen sin og i en video p YouTube, gitt uttrykk for at hun angrer p operasjonene sine, fordi hun i ettertid har lrt at de ikke gjorde henne like lykkelig som hun trodde. Som er helt ok - vi har jo alle gjort ting vi angrer p - det er menneskelig.

Jeg kan veldig godt forst at Kristin har et nske om ikke normalisere plastiske operasjoner og lignende, selv har jeg ogs et nske om dette, men jeg mener at hun har gtt for langt nr hun i prosessen klarer sre andre mennesker. I denne sammenheng offentlige personer, som i utgangspunktet har ftt nok kritikk som det er fra fr. Kloke mennesker vet jo at de som gjennomgr plastiske operasjoner er de som er mest usikre p seg selv, og da synes jeg rett og slett at det blir dumt trkke p de som allerede ligger nede. Samtidig mener jeg det blir feil pst at toppbloggere og andre influencere her til lands, er de som pvirker mest. Vi m ikke glemme at vi ogs har utenlandske influencere; artister, skuespillere, TV-kjendiser, og s videre. De m da ha noe si i denne saken de og? For det er vel de som startet det urealistiske kroppsidealet? 

Det jeg prver poengtere, er vel at denne saken er mye strre enn det den har blitt presentert som, og at vi egentlig bare burde gi opp. For dersom vi ikke har klart komme oss noen vei til n, tror jeg vi neppe vil kunne klare det noen gang. Nettopp fordi problemet ikke bare arter seg her til lands. 

Hvor gr grensen? 19.03.2018

ONE HAPPY GIRL! 

I dag smiler virkelig livet. Jeg mener, det regner, det er seks varmegrader ute. Alts, kan denne dagen bli noe bedre? Akkurat n befinner jeg meg hjemme i leiligheten, hvor de frste timene av dagen min har gtt til f med meg forrige ukes episode av Insider Fem. Jeg vet ikke hva det er med meg og dokumentarserier om dagen, men jeg synes bare det er s interessant se p. I denne episoden ble blant annet sprsml rundt sosiale medier stilt, og hvorvidt det er bra dele alt p nett. Jeg som har blogget i tte r n, synes jo at dette var et veldig spennende tema ta opp. Nettopp fordi jeg ogs har tenkt mye p akkurat dette sprsmlet. Hvor mye er det greit dele, hva burde jeg ikke dele, og s videre. I det hele tatt hvor gr grensen? 

Selv tenker jeg at du deler akkurat det du fler for, men at det du deler er nye gjennomtenkt. Det er litt kjedelig publisere noe du kommer til angre p i senere tid. Ja, det er kanskje gy sjokkere, og skape skandaler, men fr eller siden vil det falle negativt tilbake p deg. Enten i form av hat-kommentarer, drapstrusler og lignende - hvilket ikke er gy i det hele tatt. Dersom man nsker anerkjennelse, eller oppmerksomhet, mener jeg at man burde g fram p helt andre mter. For eksempel ved oppfordre til positive holdninger og handlinger, ikke henge ut folk - selv om de kanskje har sagt eller gjort noe de ikke burde. Prv s godt du kan  vre positiv. Vr inkluderende, ikke forhndsdm. Man trenger ikke alltid ydmyke seg selv for bane vei til rampelyset - hvis det er nsket ditt. Det du trenger er vre den beste utgaven av deg selv, og forhpentligvis inspirere andre til vre det samme. Ingenting er bedre enn oppleve at offentlige personer bidrar til positiv energi. 

Life is 10% what happens to us, and 90% how we react to it
- Dennis P. Kimbro

Tankespinn p en fredag 16.03.2018

Noen dager tr jeg nesten ikke se meg selv i speilet. Jeg er redd for se forbi alt jeg er fornyd med, og kun fokusere p det jeg misliker. Magen min, for eksempel, som jeg synes er blubbete, oppblst og stygg den ene dagen, og overlevelig den andre dagen. Hvorfor kan jeg ikke bare vre fornyd med hele meg - inni og utenp?

Jeg skulle likt ha noen jeg kunne legge skylden p; media, motemagasiner, toppbloggere - you name it! Men jeg synes likevel at det blir feil, for selv om jeg lar meg pvirke, er det til syvende sist mitt selvbilde det str p. Det er jeg som nsker vre syltynn. Det er jeg som nsker kle meg i klr jeg ikke har konomien til kjpe. Det er jeg som velger rakke ned p meg selv. Det er jeg som velger sammenligne meg selv med andre. Det er hos meg problemet ligger, aldri s mye jeg nsker legge skylden p noen andre. 

Ja, jeg kan vre enig i at media, motemagasiner, toppbloggere og s videre, framstiller et p mange mter urealistisk kroppsideal. Nr jeg sier p mange mter, mener jeg at det er oppnelig for noen, men ikke for alle. Det er det jeg mener vi m akseptere - at ikke alle er like. Jeg tenker ogs at vi m slutte sammenligne oss med alt og alle, hele tiden. Sist jeg gjorde det, som for svidt var i gr, flte jeg meg bare elendig og mislykket. Selv om jeg i utgangspunktet er fornyd med livet mitt, og har det veldig bra. Jeg har en familie som stiller opp og sttter meg p godt og vondt, selv om de synes jeg er en mega-idiot til tider. Jeg har en kjreste som elsker meg. Jeg har venner som er ufattelig glad i meg - selv om jeg veier mer enn jeg nsker, selv om jeg ikke gr i de mest stilige klrne p markedet, selv om jeg ikke er den personen jeg s veldig gjerne skulle nske at jeg var. 

Jeg tror at alle, uansett alder, har perioder der de fler at de ikke passer inn, at de ikke er fine nok, slanke nok, smarte nok. Perioder der man bare gr rundt og misliker seg selv og livet man lever. Jeg tror ikke det er noe man kommer unna. Dessverre. 

Vi kan likevel gjre en forskjell. Vi kan starte med akseptere at vi er den vi er, selv om vi noen ganger skulle nske at vi var en annen. Vi kan ogs starte med akseptere alle andre for den de er, og ikke forhndsdmme like mye. Vi m lre oss akseptere hverandre, selv om vi kommer fra ulike land, har ulik bakgrunn, og ulik konomi. Vi m slutte mobbe, vi m slutte erte. Vi m slutte vre fle mot hverandre! Vi m ogs begynne tenke gjennom de tingene vi sier til andre, ikke minst de tingene vi gjr. For selv om de tingene du sier eller gjr, ndvendigvis ikke er ment vondt, kan det oppfattes slik. Plutselig har du sret en vakker sjel som ikke fortjener mer dritt i livet sitt. 

N sporer jeg sikkert skikkelig av, men poenget mitt er at alle har problemer, store som sm. Mitt er penbart den blubbete magen min, selvbildet mitt, selvtilliten min, mten jeg tenker om meg selv p. Ditt er kanskje et annet. Men uansett hva slags problemer man har, eller hvor de stammer fra, mener jeg at det blir feil legge skylden over p alle andre hele tiden. Det er i oss selv problemene ligger, og fr vi tar tak i de og jobber dem, kommer vi ingen vei. 

Da jeg var 13 r trodde jeg at ... 12.03.2018

Da jeg var 13 r, trodde jeg at framtiden min kom til bli akkurat slik som jeg forestilte meg den. At jeg kunne f til hva som helst, bare jeg jobbet hardt nok. Jeg kom i hvert fall til ha frerkortet innen jeg fylte 18 r. Det var sikkert og visst, men slik ble det ikke. Ingenting ble vel akkurat slik som jeg forestilte meg det. Selv om jeg har brukt utrolig mye energi p prve og n mlene mine. Jaja, tenker jeg n. Det fr ta den tiden det tar, om det s tar fem r. Jeg skal f det til. En eller annen gang. 

Da jeg var 13 r, trodde jeg ogs at jeg kom til bli kjendis en dag. Frst og fremst en TV-kjendis, men slik ble det ikke. Istedenfor ble jeg kasserer p Meny og kundebehandler for Post i Butikk. Mon tro hva det neste blir. Jeg hper det blir noe stort. Noe strre i hvert fall. Et yrke som gir meg mer energi, enn det tapper meg for. Noe jeg kan bruke kreativiteten min p. Det hadde vrt gy. Men inntil jeg vet hvilken bransje jeg vil sette mine ben innenfor, m jeg dessverre ta til takke med det jeg kan f. Veien blir jo til etterhvert som du gr p den.

Da jeg var 13 r, trodde jeg masse rart. Jeg skulle bli millionr, kjpe meg en bobil. Jeg skulle kjpe en hest til tante, reise hele jorden rundt. Jeg skulle gjre s mye rart. Men det 13 r gamle meg ikke visste da, er hvor dyrt det er leve. Ikke minst pengers verdi. Det vet jeg heldigvis n, men jeg slutter likevel ikke drmme, eller hpe. For man skal jo aldri si aldri. 

Positive mind ♥ Positive vibes ♥ Positive life

Nr unnskyldningene tar overhnd 13.02.2018

Har du noen gang klaget over de ekstra kiloene du har rundt livet, men istedenfor ta tak i problemet og gjre noe med det, drar du til Max, eller McDonald's, eller Burger King for kjpe deg noe og spise? Vel, det er meg! Senest i gr faktisk, og menyen var ikke spesielt liten heller; n grand deluxe umami chicken burger, pommes frites, stor chilicheese (bestende av seks chilicheese) og n liten Cola. P den annen side, vil jeg ikke pst at jeg har et drlig kosthold, fordi jeg spiser egentlig veldig mye variert mat. I dag for eksempel, besto middagen av en liten salatbolle, inneholdende; tomat, mais, agurk, paprika, isberg salat, fetaost og smrettskinke. Men siden jeg har klart legge p meg minst fem kilo det siste ret, er det tydelig at jeg trenger innfre noen endringer. Blant annet trenger jeg bli strengere med meg selv nr det kommer til aktivitet. Jeg m slutte finne p unnskyldninger, og heller tvinge meg selv til gjre ting. G meg lange turer med podcaster p ret. Det hadde vrt veldig gy, nr jeg tenker etter. Jeg liker jo friluft. S kanskje det er noe jeg burde begynne gjre?

Jeg forstr heller ikke hvorfor jeg sluttet vre aktiv, fordi s lenge jeg kan huske, har jeg alltid holdt p med ett eller annet p fritiden min. Da jeg gikk p barneskolen gikk jeg p turn, p ungdomsskolen var jeg trillepike, og gikk som flger av det lange, lange turer i nromrdet. P videregende fikk jeg ynene opp for trening, og startet jogge rundt stensjvannet, som l rett over gaten fra der jeg bodde. Men etter jeg flyttet til Spikkestad, er det akkurat som om jeg har blitt s lat - en skikkelig sofagris. Noe jeg ikke nsker i det hele tatt. S jeg tror at jeg rett og slett m sette meg ned lage en rutine p hvordan jeg nsker at hverdagen min skal vre. Lage daglige to do-lister lister og planlegge dagene mine, snn at jeg fr noe st opp til igjen. Jeg er jo et ordentlig rutinemenneske, s det at jeg ikke har satt meg ned og gjort dette tidligere, synes jeg er utrolig rart. For ikke nevne skuffende, fordi jeg vet at jeg kan s mye bedre. 


Noen som har tips til morsomme podcaster?

N fr det vre nok 12.02.2018

Jeg har lenge vrt usikker p om jeg skal skrive et innlegg om dette, siden temaet har blitt skrevt om mange ganger tidligere av andre bloggere, men etter jeg s videobloggen til Kristina Andersen i dag, flte jeg bare at jeg mtte si noe. Jeg snakker selvflgelig om stygge kommentarer - ord som er ment for sre med vilje. I kommentarfelt p Internett, i skolegrden, p arbeidsplassen, hjemme. Overalt!

Vi er altfor flinke til rive hverandre ned. Spesielt oss jenter, og spesielt hvis vi er ekstra usikre p oss selv. Men det jeg ikke forstr, er hvorfor vi m la vr egen usikkerhet g utover andre. Hvorfor vi m peke p, og le av andre for at vi skal fle oss bedre. Jeg forstr det bare ikke. 

Selv har jeg ftt mange stygge kommentarer opp gjennom. Bde i skolegrden, hjemme og her p bloggen, og min erfaring er at det gjr utrolig vondt. hele tiden f hre stygge ting om seg selv, er overhode ikke gy. Bare forestill deg hvordan det er selv.

Jeg begriper ikke at det finnes mennesker som faktisk nsker sre andre med vilje. Mennesker som har gjort det til en hobby f andre til fle seg stygge og uverdige. Hva skjedde med vre snille mot hverandre? Hva skjedde med vre mot andre, slik du nsker at andre skal vre mot deg? Hva skjedde? 

Jeg vet ikke, men det er tydelig at mange trenger endre mten de snakker og skriver om andre p. Neste gang synes jeg helt rlig at du skal g bort til speilet og ta en grundig titt p seg selv, fr du bestemmer deg for rakke ned p andre. Fordi stort sett er det hos deg selv problemet ligger. S gjr meg en stor tjeneste og finn ut hva problemet ditt er, fr du delegger et annet menneskes selvbilde. Ingen fortjener bli fortalt at de er stygge, eller feite, eller dumme. Hvis du ikke klarer si noe positivt, er det nesten bedre om du ikke sier noe i det hele tatt. 

P denne tiden i fjor 07.02.2018

P denne tiden i fjor, var jeg utslitt og fullstendig tappet for krefter. Mye hadde skjedd innad i familien, noe som preget hverdagen min i stor grad. Jeg grt masse. Mest fordi jeg ikke ante hvor jeg skulle gjre av meg. Jeg hadde tusen tanker som spant i hodet, og hadde ingen snakke med. Ikke snn egentlig. Det var bare familien og de f utenforstende som visste hva som hadde skjedd, jeg kunne snakke med. Jeg flte likevel ikke at det var nok. Vanligvis ville jeg skrevet om ting som plaget meg p bloggen, men nr det gjaldt akkurat dette, kunne jeg ikke. Jeg fikk ikke lov, og fr fremdeles ikke lov. Hvorfor, trenger jeg ikke g inn p her og n. Det fr heller bli et tema for en annen gang. Selv om hverdagen omsider er mye bedre n, tenker jeg fremdeles mye tilbake p det som skjedde. For hele verden min, og alt jeg kjente til, ble snudd p hodet. Jeg har vrt mye forvirret, og nsket svar p utallige sprsml. Fordi jeg nsker danne meg en slags forstelse, men den eneste personen som kan gi meg de svarene jeg sker, snakker jeg ikke med lenger, fordi jeg ikke klarer tilgi det vedkommende gjorde. Det gikk utover s altfor mange, mest av alt de jeg er utrolig glad i. Og jeg mener at nr du har tyet strikken s langt, s har du trkket over streken, og vel s det. Da skal det godt gjres falle tilbake til normalen. 

Jeg vet ikke hvor mye sstrene mine tenker p dette, kanskje de ikke tenker p det i det hele tatt. Kanskje de har lagt det bak seg og kommet seg videre - s langt det lar seg gjre. I sfall misunner jeg dem. Fordi jeg er s lei av grte, lei av vre sint, lei av vre forvirret, og lei av vre sret. Hvorfor m jeg vre en snn person som skal tenke p s mye rart? Nei, huff! N ble jeg sliten. 

Min frste videoblogg 06.02.2018

S var vi tilbake her igjen da - min frste videoblogg p gud vet hvor lenge. Denne gangen hper jeg at jeg klarer opprettholde mlet mitt om minst n videoblogg i uken. Jeg har i det minste notert det ned blant mine ukentlige gjreml for bloggen. Hper den faller i smak, og hvis dere kunne tenke dere mer av dette, er det bare hyle ut i kommentarfeltet. Kos og klems. 
 

I natt drmte jeg om storebror 03.02.2018

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I natt drmte jeg om Andreas - storebroren min som jeg verken har sett, eller hrt fra p over 10 r. S i dag vknet jeg med litt blandede flelser, fordi jeg synes det er veldig trist ha en bror som aldri tar kontakt. P den annen side har jeg akseptert at det er snn virkeligheten er. Jeg orker ikke vre sint. Det er jeg ferdig med, for det er ikke min feil at han ikke vil ha noe med oss gjre. Jeg prver heller vri det om til noe positivt, og tenke at dersom han noensinne skulle nske ta kontakt med oss igjen, s er jeg i hvert fall tilgjengelig, og pen for bli kjent med han p nytt. Jeg fler liksom ikke at jeg kan gjre stort mer enn det. 

 

Det har vrt ganger, der jeg har nsket ringe han, men ikke har turt, fordi jeg har vrt s redd for at han ikke skal kjenne meg igjen. S redd for at han skal legge p med en gang, og ikke ville ha noen ting med meg gjre. Noen ganger tenker jeg ogs at det hadde vrt enklere om han var dd. Fordi da hadde jeg i det minste visst hvorfor vi ikke hrte fra han lenger. Jeg har hrt historier om hvorfor han holder seg unna, at det har gjre med kjresten til pappa. At han ikke godkjenner henne fordi hun er yngre enn han, men jeg vet at det finnes flere sider av en hver historie, s jeg nsker ikke dra to streker under svaret og tro at det er fasiten. Det m vre noe mer. Noe pappa kanskje skner oss for. Jeg vet ikke. 

 

Egentlig dr jeg av nysgjerrighet, men siden jeg vet at jeg aldri kommer til f noe ordentlig svar p hvorfor jeg ikke ser, eller hrer fra broren min lenger, har jeg ikke lyst til grave inn i det. Det fr bare st som et ubesvart sprsml, helt til den dagen jeg er klar for sannheten. 

Ja til Barbie med hijab 16.11.2017

P mandag ble den ikoniske Barbie-dukken for frste gang lansert i en versjon med hijab. Dette har skapt mange reaksjoner p sosiale medier. Dukken er trolig inspirert av den amerikanske fekteren Ibtihaj Muhammad, som vant bronsemedalje i fjorrets OL som var arrangert i Rio. Grunnen er at hun inspirerer kvinner og jenter verden over til bryte grenser. 

Selv synes jeg det er positivt at Barbie har ftt hijab, selv om plagget er religist og ofte assosieres med undertrykkelse, og er ptvunget i enkelte land. Vi trenger normalisere mangfoldet og inkludere de som str utenfor. Det gjelder ogs muslimer. At vi har ftt en Barbie-dukke med hijab, viser bare hvor mye vi har utviklet oss som et samfunn. Jeg tenker bare tilbake p den tiden da Barbie enn ikke hadde ftt former, men fremdeles var hy og slank som Victoria Secret-modeller. For ikke glemme den tiden hun kun hadde n hudfarge. Er det ikke bedre ha leker man kan identifisere seg selv med? 

Mange mener det er galt vise fram hijaben slik den blir framstilt p Barbie, fordi det kan bidra til fremme konservativ ideologi, spesielt blant barn. Men er det rettferdig holde muslimske, troende jenter og kvinner utenfor, med ikke la Barbie f lov til og bre hijab? Nei! La oss heller heie fram alle mulige behov, ytringer og religioner, akkurat som vi gjr med hudfarger og kroppsfasonger. 

For meg betyr Barbie med hijab et skritt i riktig retning. Et symbol p at skjnnhet kommer innenfra og i ulike varianter. I mine yne handler dette om at alle barn skal ha mulighet til velge leker de kan relatere seg selv til. Jeg er kanskje blant ftallet om mine meninger rundt akkurat dette, men jeg nekter tro at at en Barbie-dukke med hijab bare vil skape kaos. Jeg er helt sikker p at mange muslimske jenter, og andre barn, vil smile nr de ser Barbie ikledd hijab, for endelig har de ogs en leke som ligner p dem selv. Det synes jeg er noe vi m skle for.

Til syvende og sist er det bare en dukke..

Det er jo bare en kropp 04.11.2017

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I dag har jeg en av de dagene der jeg fler at kroppen min ikke ser bra nok ut. Jeg fler meg feit og stygg, og tenker de mest grusomme tanker om meg selv. Aller helst vil jeg bare gjemme meg bort i kjempestore klr, og usynliggjre meg selv mest mulig. P den annen side er jeg utrolig lei av ha det snn. Hvorfor kan jeg ikke bare vre fornyd med kroppen min? Den er jo like normal som alle andre sin. Samtidig blir jeg sint p meg selv, fordi jeg skammer meg s over disse tankene. Jeg trenger fle meg bedre, bde med og uten de ekstra fem kiloene p magen. 

Det virker egentlig som et umulighetsprosjekt bli fornyd med kroppen sin. I hvert fall med all fokus det er p kropp n til dags, bde i media og generelt i samfunnet. S uansett hvor slank jeg er, eller ikke er, vil jeg nok aldri fle meg hundre prosent fornyd med kroppen min tror jeg. Men jeg har i det minste lyst til like det jeg ser i speilet. For til syvende sist er det speilbildet mitt som fr meg til tenke at jeg ikke er bra nok. 

Jeg skulle selvflgelig nske at det ikke var snn, men fordi jeg lever i en verden med et stadig kende kroppspress, er dette virkeligheten. Tenk at det skal vre s vanskelig fle meg tilfreds med kroppen min. Det er jo bare en kropp. Jeg har egentlig ingenting vre flau over. Heller ingen grunn til vre misfornyd. Ikke er jeg overvektig, ikke sliter jeg med helsen, likevel lar jeg meg rive ned. Bare fordi magen min ikke er like flat som Kendall Jenner sin.

Nr jeg tenker p det, er det veldig idiotisk  fylle hodet mitt med negative tanker om meg selv bare fordi jeg ikke er superslank. Det gjr ikke akkurat at jeg ser p meg selv annerledes. Kanskje jeg bare m slutte sammenligne med selv med andre. Kanskje det er der problemet ligger. Jeg vet ikke, jeg vet bare at jeg p lik linje med alle andre jenter nsker fle meg attraktiv og pen. 

Stopp denne grusomme tradisjonen 03.07.2017

I dag kom jeg over en nyhetsartikkel p VG som gjorde meg ordentlig rasende. Jeg blir mtt med en video som viser sterke bilder av en hund som ligger og grter av smerte p det som ligner en grillrist, mens fire hjelpende hender forsker reparere det som er igjen av et bein. Videre blir jeg informert om at det hvert eneste r blir holdt en hundekjttfestival i den kinesiske byen Yulin, hvor det ansls at nrmere 10 000 hunder blir slaktet rlig. Blant de finner vi syke hunder som har ligget gatelangs, kjledyr som har blitt stjlet fra familiene deres. Jeg har ikke ord. Jeg blser i om det spise hundekjtt er en lang tradisjon i Yulin. Jeg forstr ikke hvordan mennesker kan vre s hjertelse. 

En hund er et familiemedlem, i hvert fall for mange av oss. Vi spiser ikke familiemedlemmene vre. Det gjr vi bare ikke. Vi tar vare p de og omfavner dem med kjrlighet. Jeg blir lei meg. Spesielt nr det blir gjort p en slik grusom, uetisk og ikke minst ulovlig mte. Jeg er veldig klar over at vi har ulike matkulturer og tradisjoner rundt om i verden, men det m da finnes grenser? Dette er dessverre ikke det siste vi kommer til se av brutal dyremishandling, men jeg er likevel glad for at det pgr en redningsaksjon, og at det fremdeles er godhjertede mennesker der ute, som forsker gjre verden til et litt bedre sted. Selv om de ikke alltid lykkes med det de gjr. 


Det er ikke hver dag jeg fr ynene opp for saker som denne, men i dag gikk det inn p meg som et hardt slag i ansiktet. Etter litt research, har jeg funnet ut av at det er en dansk organisasjon ved navn Anima, som prver sette en stopper for denne grusomme hundekjttfestivalen i Yulin, ved hjelp av en underskriftskampanje. S om du, som meg, nsker gjre en liten forskjell, oppfordrer jeg deg til skrive under p kampanjen. Det er ikke sikkert at det vil endre situasjonen til hundene som allerede er fanget, men det er lov hpe. 

#Dyrevern #Hunder #Festival #Kina #Tradisjon #Familie #Underskriftskampanje 

Hvorfor er det s vanskelig for meg, men s enkelt for andre? 29.06.2017

Om en uke fra i dag, er det akkurat fire mneder siden jeg ble arbeidsledig. Jeg har med andre ord sittet hjemme og skt p jobber i snart 13 uker. Jeg har bare ftt avslag, og n begynner hjernen min g tom for ideer. Samtidig begynner jeg bli spr av ikke komme noen vei. Hvorfor skal dette vre s vanskelig for meg, men s tilsynelatende enkelt for andre? Nr jeg snakker med venner, virker det som om de fikk jobb p sitt andre forsk, mens her sitter jeg og har helt sikkert sendt ut over 100 jobbsknader, uten f et eneste ja. Jeg lurer ofte p hva som kan vre tilfellet. Har jeg uflaks, er det drlig timing, eller ser rett og slett ikke daglig leder p sknaden min i det hele tatt? Sistnevnte er kanskje det jeg frykter mest. 

Jeg forsker finne mot, og kjempe videre - ikke gi opp. Uansett hvor hplst ting virker, men det er langt ifra enkelt. Det er utallige ganger jeg har grtt, vrt frustrert og sint, fordi jeg ikke forstr hvorfor det skal ta s grusomt lang tid. Hvorfor jeg ikke blir sett. Jeg trodde helt rlig at jeg skulle klare f meg en jobb i lpet av den frste mneden, men akkurat slik ble det ikke. Noen mener jeg har bedre sjanse til hsten, rundt midten av august, og det kan godt vre, men jeg har ikke nok penger stende p konto til vente fram til da. Det er harde fakta, men det er virkeligheten min. 

Akkurat n nsker jeg ingenting annet enn f en god nyhet, snn at livet forhpentligvis kan bli mer som normalt igjen. Jeg orker ikke lenger sitte hjemme og fle meg usynlig. Det er s deprimerende, og jeg graver meg selv ned i jorda av det. Jeg trenger stabilitet og rutiner, ikke minst en flelse av at jeg lever. For nr sant skal sies, kan jeg ikke si at jeg har flt p det de siste mnedene. Det er som jeg skrev i gr, jeg fler meg stuck. 

#Jobb #Arbeidsledig #Frustrert #Sint #Usynlig #Avslag #Hplst #Uflaks 

Om meg

Ragnfrid Lind-Jenssen

Hei og velkommen til min blogg! Jeg heter Ragnfrid Lind-Jenssen, er 21 r gammel og lever livets glade dager sammen med kjresten min i Spikkestad. Her inne kan du lese om mitt liv - pent og rlig.

Sk i bloggen

Kategorier



Arkiv




Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no