hits

Publisert 30.09.2018, kl. 19:32 - Thoughts & Opinions

tanker p en sndagskveld

Nok en gang sitter jeg med trer som triller nedover kinnene mine. Denne gangen er det heldigvis ikke fordi jeg er misfornyd med egen kropp, men fordi jeg s en forferdelig trist video p Facebook. Noen av dere har nok sett den allerede, men for de av dere som eventuelt ikke har det, flger vi en helt vanlig morgen hos en tilsynelatende helt vanlig norsk familie. Men det som er litt spesielt med akkurat denne morgenen er at en av snnene i hus blir tvangshentet av bde barnevern og politi. I videoen kommer det ogs fra at denne gutten, som snart fyller 14 r, ikke har lyst til dra. Mest fordi han har lyst til vre hjemme hos moren og brdrene sine, men ogs p grunn av tidligere drlige erfaringer med barnevernet. Blant annet psykisk og fysisk vold i fosterhjem. Gutten gir ogs uttrykk for hvor utslitt og lei han er av bli plassert i fosterhjem etter fosterhjem. Det kommer fram at dette har pgtt siden gutten var 7 r gammel. Etter en lang og trist avskjed med sin mor og brdre, flger han motvillig med ut i bilen som skal fre han til sitt nye stoppested p livets tffe vei, men forsker raskt stikke av. Frst p sykkel og s til fots. Gutten kommer dessverre ikke langt fr politiet har rukket f tak i han. Traumatisert av situasjonen blir han tvunget inn i bilen, og bort fra bde mor og brdre - grtende og sint p de som dela lykken hans. Mens vi ser bilen kjre vekk, med guttungen i baksetet, hrer vi en trist mor som hylgrter for sin elskede snn, og to brdre som grter i sinne og frustrasjon, fordi broren deres, som de er s ufattelig glade i, ble revet vekk fra dem. En ganske trist virkelighet, men dessverre en sann virkelighet for veldig mange.

Jeg har selv vrt i en lignende situasjon med barnevernet, i like ung alder som denne gutten. Jeg tror det er derfor jeg fikk en s vond klump i magen da jeg s denne videoen. Fordi jeg kjenner igjen smerten s godt. Fordi jeg vet hvor vondt det gjr. Det var enkelte yeblikk jeg fikk lyst til bare gi han en stor, varm og god klem og forklare at alt kommer til g bra. P tross av at han sa at han hadde tenkt p selvmord, p grunn av dette. Som jo er forstelig hvis dette har pgtt i 7 r, og gutten er mkk lei. Jeg tenkte nok akkurat de samme tankene selv da jeg ble tvangshentet for 8 r siden. Jeg husker i hvert fall at jeg grt utrolig mye og at jeg var veldig sint p alt og alle rundt meg. Jeg kunne nemlig ikke fatte eller begripe hvorfor jeg ble tatt bort fra alt jeg var glad i og brydde meg om. Langt mindre hvorfor jeg og sstrene mine ble plassert i forskjellige fosterhjem. Heldigvis varte oppholdet i fosterhjem kun i 3-4 uker, fr vi fikk lov til komme hjem til mamma og pappa igjen, men dessverre er det ikke snn for alle. Og det synes jeg er fryktelig trist, fordi det er ikke alle barn som er i fosterhjem som trenger vre i fosterhjem. Mange ville nok hatt det s mye bedre hjemme hos foreldrene sine. Det bli revet vekk fra foreldrene sine i en slik alder, er veldig traumatiserende. Det blir jo en stor sorg. Ikke bare for barnet, men ogs for foreldrene. 

Men verst er nok mten hentingen av barna blir gjort p; Som oftest uten forvarsel, og i hjemmet, gjerne p morgenen nr man aner fred og ingen fare - slik som i denne videoen. Det finnes helt sikkert barnevernspedagoger som gjr en super jobb, og som gir barn nettopp det de trenger for leve et godt liv og ha det bra, men det er dessverre ikke de tilfellene vi hrer mest om. Det er tilfeller som dette vi hrer mest om. Barn som ufrivillig blir tatt fra foreldrene sine bare fordi barnevernet har bestemt det. Etter min mening burde man ikke bli satt i fosterhjem fr en grundig utredning av familien har blitt gjort, eller etter en rettsak. Da har man i det minste ftt ordentlige grunnlag basere beslutningen p. I stedet blir man tvunget vekk fra familien sin p en ganske s brutal og hjerteskjrende mte. Etter min oppfatning, virker det som om barnevernspedagoger flest verken har empati eller sympati. De er s kalde i ansiktene sine, og s flelseslse at man skulle tro de ikke var menneskelige i det hele tatt. Og det gjr meg egentlig veldig provosert. Fordi barnevernspedagoger og barnevernet generelt, skal vre der for gjre barns situasjoner bedre og mer overlevelig, ikke verre. 

Jeg kan helt sikkert skrive en lang avhandling om akkurat dette, men velger avslutte her. Hvis ikke er jeg redd for at jeg kommer til grte meg selv i svn. Fordi det er s engasjert jeg blir nr jeg fr hre om barnevernssaker som denne. Jeg blir s sint og lei meg at jeg sprekker litt p innsiden. Jeg skulle virkelig nske at livet var mindre urettferdig, for en slik opplevelse unner jeg virkelig ingen. 

Videoen jeg snakker om kan du se HER

Publisert 11.09.2018, kl. 19:10 - Thoughts & Opinions

mine tanker om barn og framtiden

Her om dagen fikk jeg vite at en av mine barndomsvenninner venter sitt frste barn. Frst tenkte jeg ikke stort over det, annet enn hvor gledelig det m vre for henne og kjresten, fordi det er jo alltid hyggelig med slike nyheter. Men etter nyheten fikk tid til synke, klarte jeg ikke annet enn tenke over hvor voksne vi har blitt. Jeg visste at vi hadde passert 18 r, og rolig hadde begynt bevege oss inn i 20-rene, men at vi hadde blitt s voksne at vi begynte sette barn til verden, slo meg virkelig ikke. Ikke fr n. Og skal jeg vre helt rlig med dere, synes jeg det blir mer og mer rart, for hver gang jeg tenker p det. Selv om det ikke burde vre noe rart ved det i det hele tatt. Folk fr jo barn hele tiden. Kanskje det bare er jeg som ikke helt har klart  akseptere at jeg har blitt voksen? I det hele tatt at venninnene mine har blitt voksne. Fordi, i mitt lille hode, hender det at jeg fremdeles tenker p oss som de sm, bekymringslse barna vi en gang pleide vre. De som lekte med hverandre i skolegrden nesten hver eneste dag. 

Selv er jeg ikke klar for sette barn til verden, og jeg tror heller ikke at jeg kommer til bli det med det frste. Det er s mye jeg har lyst til gjre fr den tid; studere, reise til nye land, ha frerkortet i boks, kjpe hus. Ja, genrelt bare ting folk flest nsker ha gjort fr de slr seg til ro. P den annen side, har jeg ogs veldig mange ssken. Fem totalt, hvorp minstemann er seks, snart syv r gammel. Jeg kan ikke begynne tenke p barn da, synes jeg. Det blir litt for tidlig. Nei. Jeg trives med hvordan livet mitt er akkurat n; barnlst, til dels bekymringsfritt, avslappende og veldig deilig. 

Vis flere innlegg