operert eller ikke, hvem bryr seg?

Etter å ha brukt de siste timene av dagen min på å sluke til meg all mulig informasjon om krangelen som har pågått mellom Isabel Raad og Kristin Gjelsvik, sitter jeg nå å ler så jeg nesten tisser på meg. Ikke fordi jeg synes at saken i seg selv er spesielt morsom, den er heller ganske tragisk, men fordi jeg synes det er fryktelig tullete, ikke minst barnslig (av begge to) å offentliggjøre en slik krangel, og da spesielt på YouTube, av alle steder. Personlig mener jeg at dette kunne vært løst dersom begge partene kommuniserte med hverandre ansikt til ansikt, for som Kristin Gjelsvik nevner i videoen angående “håningen” av Isabel Raad, har ett fjær blitt til ti høns. Men her er det bare å understreke at sånn er det med det aller meste som foregår på Internett. Det er ikke all informasjon man kan stole på, og det som kan virke sant, er ikke nødvendigvis det, og visa versa. Dette kjenner vi alle til. Det er derfor vi har blitt opplært til å stille oss kritiske til alt vi leser og blir fortalt.

Kort fortalt, slik jeg har forstått det, anklager Kristin Gjelsvik, Isabel Raad for å normalisere plastisk kirurgi gjennom å snakke åpent om operasjonene sine på bloggen sin. Noe Kristin er sterkt imot. Hun mener at plastisk kirurgi overhode ikke burde bli normalisert, fordi det er så utrolig mange følgere der ute som lar seg påvirke av nettopp dette – i den grad at de sparer konfirmasjonspengene sine, og andre midler de har, slik at de i en alder av 18 år kan operere seg akkurat slik som forbildene sine, og lignende. Isabel på den annen side føler seg mobbet og latterliggjort, fordi denne “håningen” av henne og hennes valg har pågått over lengre tid, og fordi Kristin, bevisst, eller ubevisst, trykker på de mest sårbare punktene – som Isabel synes er slemt, rett og slett. Selvfølgelig kan hun ikke gjøre om på det som allerede er gjort, men hun har både på bloggen sin og i en video på YouTube, gitt uttrykk for at hun angrer på operasjonene sine, fordi hun i ettertid har lært at de ikke gjorde henne like lykkelig som hun trodde. Som er helt ok – vi har jo alle gjort ting vi angrer på – det er menneskelig.

Jeg kan veldig godt forstå at Kristin har et ønske om å ikke normalisere plastiske operasjoner og lignende, selv har jeg også et ønske om dette, men jeg mener at hun har gått for langt når hun i prosessen klarer å såre andre mennesker. I denne sammenheng offentlige personer, som i utgangspunktet har fått nok kritikk som det er fra før. Kloke mennesker vet jo at de som gjennomgår plastiske operasjoner er de som er mest usikre på seg selv, og da synes jeg rett og slett at det blir dumt å tråkke på de som allerede ligger nede. Samtidig mener jeg det blir feil å påstå at toppbloggere og andre influencere her til lands, er de som påvirker mest. Vi må ikke glemme at vi også har utenlandske influencere; artister, skuespillere, TV-kjendiser, og så videre. De må da ha noe å si i denne saken de og? For det er vel de som startet det urealistiske kroppsidealet? 

Det jeg prøver å poengtere, er vel at denne saken er mye større enn det den har blitt presentert som, og at vi egentlig bare burde gi opp. For dersom vi ikke har klart å komme oss noen vei til nå, tror jeg vi neppe vil kunne klare det noen gang. Nettopp fordi problemet ikke bare arter seg her til lands. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg